Staðgreiðsluskylda vegna strípidansara

Bæjardómur Kaupmannahafnar, dómur í sameinuðum málum BS 44C-640/2007 - 44C-644/2007.

Í málinu var deilt um hvort tilteknir dansarar í næturklúbbum væru launþegar í þeim skilningi að halda bæri eftir staðgreiðslu af launum þeirra. Umræddir dansarar tróðu upp fjórum sinnum á kvöldi. Milli atriða gátu dansararnir selt kampavín, sem þeir drukku með viðskiptavinum næturklúbbanna.

Dómstóllinn taldi að laun dansaranna væru fyrir persónulega þjónustu, sbr. 1. mgr. 43. gr. tekjuskattslaga (kildeskatteloven). Einkum var litið til þess að bæði strípidansinn og kampavínssalan væru óaðskiljanlegur hluti af grunnstarfsemi náttklúbbana, að dansararnir störfuðu innan hefðbundins skipulags náttklúbbanna í tímabilum sem töldu frá einum mánuði og upp í nokkur ár, með föstum vinnutíma og vaktaskipulagi, auk þess að launin teldust í öllum meginatriðum nettótekjur.

Dómstóllinn taldi ekki að það leiddi af stjórnsýsluframkvæmd varðandi erlenda listamenn og “sólóista” að dansararnir gætu talist sjálfstæðir atvinnurekendur, auk þess sem ekkert annað lægi fyrir sem styddi að dansararnir skyldu teljast sjálfstæðir. Þess vegna var talið að næturklúbbunum hefði með réttu verið gert að halda eftir staðgreiðslu af launum dansaranna, sbr. 1. mgr. 46. gr. tekjuskattslaganna.

Sagen vedrørte, hvorvidt nogle danserinder på natklubber var at betragte som lønmodtagere med den virkning, at der skulle indeholdes A-skat af deres vederlag eller ej. De pågældende danserinder optrådte fire gange pr. aften. Mellem deres optrædender havde danserinderne mulighed for at sælge champagne, som de drak sammen med kunderne på natklubberne.

Retten fandt, at danserindernes vederlag var ydet for personligt arbejde i tjenesteforhold, jf. kildeskattelovens § 43, stk. 1. Retten lagde navnlig vægt på, at danserindernes arbejde såvel i form af striptease-dans som champagnesalg indgik som en integreret eller central del af natklubbernes ydelser, at danserinderne således i perioder på typisk ikke under en måned til adskillige år indgik i natklubbernes ordinære struktur med faste mødetider og vagtplaner, samt at lønnen i alt væsentligt måtte betegnes som nettoindkomst.

Retten fandt heller ikke, at der som følge af administrativ praksis vedrørende udenlandske artister og solister var grundlag for at anse danserinderne for selvstændig erhvervsdrivende, ligesom der heller ikke var dokumenteret nogen fast praksis for, at danserinderne af andre grunde skulle betragtes som selvstændige. Derfor var de sagsøgende natklubber med rette pålagt at indeholde A-skat af danserindernes honorar, jf. kildeskattelovens § 46, stk. 1.